Min første elg !

Etter å ha diltet etter bror og far min i flere år og studert både elgens og jegerens oppførsel i skremt og uskremt tilstand hadde jeg bestemt meg – i år skulle jeg skyte elg. Hjemme på Perstu Messelt har jakten dype tradisjoner og det har blitt mange og noen lange timer i skogen fra da jeg og bror min som 5-åringer var med for første gang. I de første årene ble mest tida brukt til å klatre, bygge seg hytter og undersøke nærområdet rundt posten, noe som elgen ikke viste noe særlig interesse for, så det var lenge mellom hver gang vi kom hjem med noe å skryte av.
Jaktiveren våknet for alvor da jeg som 14-åring fikk være med å stille innpå en los. Jämthunden vår fant elg ganske fort, og jeg husker at stemningen var som tatt ut av en scene fra Ringenes Herre ettersom vi nærmet oss losen og hørte det grove målet til Marco jalle mellom de gamle tunge granene i fjellskogbeltet litt vest for setra.. Solen hadde begynt å varme opp skogbunnen etter nattefrosten og fuktigheten steg sakte til værs og mot oss – det var et godt tegn, og etter hvert så vi hunden som svinset rundt og elgen som gjorde noen utfall. Men elgen var ei ku og ku skulle vi ikke skyte sa far min, og akkurat da var nok jeg mest fornøyd med det resultatet.

I dag var lista lagt høyere. Rickard slapp ”Fjeld”, en 2,5 år gammel jämthund, i trollskogen min vest for setra, og ettersom vi ruslet sakte etter hunden innover lia kom minnene om den første losen tilbake. De gamle store lurvegranene stod like godt som for 8 år siden og var det ikke noe som rørte seg der framme ? Er det noen store okse her i dag ? Ja for det var det jeg ønsket meg. En skikkelig stor elg med fine fjøler, skutt i eventyrskogen min etter en lang og spennende los - den perfekte jakt ! 

Voff, voff, voff ….. Fjeld sitt mål hørtes langt foran oss og jeg kjente at pulsen steg merkbart. ”Tror du den står ” spurte jeg Rickard lettere nervøs etter noen minutter. Hunden hadde blitt roligere i målet og Rickard nikket før han sjekket vinden og vi begynte å stille innpå losen.
I dag skal vi skyte kalv eller kvige hadde far min sagt, og  - hvis sjansen byr seg – en okse til Berit.
”Håper så inderlig at dette er oksen min” tenkte jeg mens jeg listet meg bortover 2 skritt etter hundeføreren. Vi hørte elgen lenge før vi så den der den blåste i nesa og jagde Fjeld som lekende lett parerte utfallene fra elgen for så å komme tilbake og erte den videre.
Jo da det var en okse, det så jeg nå. Ikke så veldig stor men bra nok for meg i dag. Nå var det bare å finne den riktige glenna, elgen skulle stå stille, jeg skulle sitte riktig godt og……… Dette var ikke lett. Første gangen må elgen ha fått litt vind av oss og det dro ut, men hunden klarte å få stopp på den etter en 6-700m og andre gangen var det vel bare en liten kvist som knakk. Men da vi etter 3 timer for tredje gang nærmet oss losen gjorde Rickard et taktisk trekk.
”Her kommer den” sa Rickard og jeg satte meg på kne på en liten haug meg en åpen glenne foran meg. Først så jeg bare horna men etter noen sekunder så jeg hele elgen på tur rett mot lille meg. Men nå var jeg klar, så da hele kikkerten var fylt med elg og jeg hørte hvisking fra Rickard ”Sjut nu” trakk jeg av. Elgoksen gjorde kollbøtte bakover og endte sine dager etter noen meter.

”Phuuuuuuu dette ble jammen i meg spennende og så stor den var ?” 
Rickard gratulerte meg og kunne opplyse om at elgen ble skutt på 8 meter.
Å så stolt jeg var, min første elg, i eventyrskogen min etter en perfekt jakt.

En liten jakthistorie fra høsten 2004.

"Hunden kom tilbake etter søk og dro direkte ut igjen, var bare innom for å sjekke at vi fremdeles var med på jakt. Den forsvant inn i et ungskogfelt på nedsiden av oss og etter noen minutter høre vi uttaket inne i den tette skogen.
Losen sto fjellstøtt og etter et kvarter begynte vi forsiktig å bevege oss innpå - nærmere og nærmere. Snart så skimtet vi den grå halen på hunden vifte energisk mellom kvistene og vi anstrengte øynene maksimalt for å finne igjen de store elgørene som fanger opp den minste lyd fra lurende jegere....... men nei, ingen store ører. Hunden holdt på og konsentrerte seg om ei tett klynge med trær, det kan da ikke være elg inni der?
Anelsen om at noe ikke var som det skulle begynte melde sin ankomst og i det samme øyeblikket tittet den ut - bamsefar sjøl. Trøtt og litt molefonken, etter at hunden hadde boffet i 1,5 time nesten inn i øret på inne i hiet, kom den ut og satte seg på rompa under ei lita gran mens hunden fortsatte losen. Etter noen minutter ruslet den bortover og forsvant i skogen, og når hunden kom tilbake for å sjekke om vi fremdeles ville være med på jakt koblet vi den og gikk ned til bua. Minnet fra denne dagen er nok mere morsomt enn om det hadde vært elg i gransnaret...."